Faddere

”Det var jo ikke sånn som dette det skulle bli ….”

At det går an å lage slik et rot av livet sitt. Jeg våknet opp i fengsel for fjerde eller femte gang, og spurte meg selv ”Hva faen var det som skjedde?” Bare det at jeg ikke var sikker på om det var fjerde eller femte gangen, sier jo litt om hvilken rivende personlig utvikling jeg var inne i. Jeg hadde rotet ting så kraftig til, og brent alt av relasjoner og broer – at når det endelig ble min tur til å bruke telefonen i fengselet, så hadde jeg ingen å ringe til.  Selv familien ville ikke vite av meg.

Nedtur.

Jeg følte meg pitteliten og alene. Jeg pleide tidligere å se på meg selv som en ganske vellykket og stilig kriminell – men de siste årene av min karriere var for det meste preget av rus og talentløshet fra min side. Jeg hadde oppført meg dårlig, og levd så vilt og uansvarlig, at alle rundt meg hadde fått nok for lenge siden. Det er sjelden man ser så fet benektelse som den jeg kunne legge for dagen, men selv ikke dette kunne holde meg flytende til slutt. Hvem var det jeg prøvde å lure, liksom? Så der satt jeg, alene og ytterst miserabel.

Alt var bare dritt.

Følelsen av skam og selvforakt var så gjennomtrengende, at jeg hadde betalt alle pengene i hele verden for å få slippe å kjenne på den. Jeg så ingen ende på elendigheten jeg hadde fått meg selv opp i, og var nok på nippet til suicidal. Hadde jeg ikke vært for feig til å ta livet av meg, hadde jeg nok gjort ende på hele skiten. Jeg hadde mistet alt – og det eneste som var sikkert, var at Jeg kom til å bli sittende lenge i fengsel. Toget var gått, og jeg sto alene igjen på perrongen. Det var jo ikke sånn som dette det skulle bli…..

Der og da, tok jeg et oppgjør med meg selv. Jeg hadde definitivt nådd bunnen. Nå var det på tide å legge fra seg spaden, slutte å grave hullet mitt dypere – og heller fokusere på hvordan jeg kunne komme meg opp igjen. Dette var min første ærlige innrømmelse på flere år, og en sped start på det som skulle bli en anstendig tilværelse. Selv om jeg satt fint i det – og hadde elendige kort på hånden, så lovet jeg meg selv å gjøre det beste ut av det. En dag om gangen.
I dag har jeg et godt liv. Hvem skulle trodd det? Jeg har fast jobb som jeg trives i, kjekke kollegaer og gode venner.

Jeg bor sammen med en flott dame, og forholdet til familien er kanskje bedre enn noensinne. Jeg er så heldig at jeg er misunnelig på meg selv! At jeg kan sitte og skrive dette i dag, med mine nærmeste rundt meg – er bare det aller beste. Fortsatt er det slik at selvfølelsen min kommer og går – men den kommer oftere, og går mye sjeldnere.

Jeg føler meg heldig som har klart meg. De som kjenner historien min, skryter av ”jobben jeg har gjort” – men sannheten er jo at det er alt jeg IKKE har gjort, alt jeg har latt vær å gjøre, som teller. Jeg håper flere som meg, velger å ta tak i livet sitt, og i tillegg får litt støtte underveis fra de som har gått foran.  – “Hans”

“Hans” har sonet lange og mange dommer for grove narkotika saker, pengeinnkrevning, våpen og andre ting. Han har nå vært rusfri i tre år, ute av fengselet i litt over et år. Han gjorde det som vi vet er så vanskelig – endret seg. han klarte det ved støtte fra NA og de han traff der. Men etter å selv ha klart det så innså han hvor vanskelig dette er alene. Han er derfor i dag en WayBacker og er fadder i Bergen.

“Hans” har i dag en fulltidsstilling han trives med, god kontakt med venner og familie og er samboer med en flott jente. Vi vet det er mulig for deg å komme der han er – vi vet at det er vanskelig alene. Kontakt oss, vi vil mer enn gjerne være der for deg å gå veien sammen med deg!

For nærmere informasjon om faddervirksomheten ta gjerne kontakt med oss.

Roger mob: 91 91 23 17